Strandgaten
I eldre tider kaltes bebyggelsen langs Vågen for Egersundsstranden. Før bybrannen i 1843 fulgte gata langs denne stranda en kurve opp mot dagens Park før den svingte ned mot stranda igjen. Etter gjenoppbyggingen av byen etter reguleringsplanen av 1843 ble Strandgaten snorrett.
Bebyggelsen her som er reist i tiden etter bybrannen bærer preg av byggestilen sen- empire. Opprinnelig hadde de fleste bygningene trapper som gikk på langs eller på tvers ut i gateløpet, noe som gjorde passasjen for møtende trafikk ekstra smal. Fra 1878 var Strandgaten forbindelsen mellom dampskips- kaien og jernbanestasjonen, og den var en sterkt trafikkert gate med mange forretninger og hoteller. Kommunen betalte derfor i noen tilfeller for at huseiere skulle fjerne trappene, men passasjen ble ikke alltid bedre likevel; «Egersundsposten» klager i 1919 over at det ofte ble stablet sildetønner der trappene før sto. Da gata ble omgjort til miljøgate i 2009 ble kjørebanen flere steder innsnevret igjen, men gata var ikke lenger en så sentral trafikkåre som den hadde vært 100 år tidligere.
En artikkel i Egersundsposten 21.2.1919 peker på et vanlig problem i Egersund under sildetiden, da alle ledige arealer ble brukt til å stable sildetønner:
«Et færdselsproblem
For to-tre aar siden blev 3 store trapper, som stod ut i fortauget i ytre del av Strandgaten, indløst av Egersunds kommune med en omkostning av flere tusen kroner. Grunden til at trapperne maatte fjernes var den, at Strandgaten er saa smal paa dette sted, at trafikken genertes av trapperne.
Men hvad sker ikke i Egersund! Nu etpar aar efter er nødvendigheten av trappernes fjernelse glemt. Nu er fortauget baade paa denne side og den anden side av den smale gate benyttet til opstabling av sildetønder – paa den tid av aaret, da netop kjøretrafikken er allerstørst, i sildetiden.
Man kan ikke undgaa at forundres herover. Saa meget mere som vi ogsaa har faat politivedtægter, som ogsaa skulde ha et ord med at si i dette tilfælde. Men det er saa egte egersundsk. Man sitter i bystyret og bevilger og laver vedtægter. Alt er saare paakrævet – i det øieblik saken behandles i bystyret. Men derefter – ja derefter er der ingen, hvem det vedkommer at paase beslutningerne overholdt. Da kan hvemsomhelst – eller kanskje ikke hvemsomhelst – spille Bismarck overfor de kommunale væsener: Ich annektiere!»
