Arnt Olav Klippenberg

– Lykke er å stå opp lørdag morgen og stå i kø utenfor Kalles klokka halv ni for å kjøpe ferske rundstykker. Det artige er at det er kun mannfolk i køen, ler Arnt Olav Klippenberg.

– Lykke er å stå opp lørdag morgen og stå i kø utenfor Kalles klokka halv ni for å kjøpe ferske rundstykker. Det artige er at det er kun mannfolk i køen, ler Arnt Olav Klippenberg.

Man blir i godt humør av å være rundt Arnt Olav Klippenberg. Eigersunderen er kjent langt utenfor kommunegrensene for sin gode penn, sine treffende kommentarer og ikke minst sitt samfunnsengasjement. Han er en god ambassadør for hjembyen som han er veldig glad i.

Små identitetsknagger
– Når jeg har vært på ferie og kjører hjem ned Jernbaneveien, så føler jeg at jeg skal møte igjen en ungdomskjæreste. Det kribler, smiler han, og legger til:

–Jeg er veldig glad i Egersund, men jeg er ikke redd for å være kritisk til enkelte ting. Vi er en liten by med alt det innebærer.

Klippenberg har i en årrekke jobbet som journalist i Stavanger Aftenblad. I gruppa Show Chow står han bak de fleste tekstene. Sanger som for mange er blitt kjente og kjære – ”Livet på torvet”, ”Eg e liga gla” og ”Ei med alt!”. Han stiller opp for Julebyen, Nordsjørittet og det meste i byen. Dessuten har han klart å få på bykartet en egen plass til ære for Priscilla Presley som har røtter fra Egersund.

– Det er de små identitetsknaggene som gjør oss til de vi er. Det er viktig å lære seg disse ”egersundstingene”, som for eksempel det ”å trø planken”.
Da jeg vokste opp gikk vi tur ut til Tyskerbrygga og trødde planken, og så gikk vi hjem igjen. Det var en del av det som gjorde oss til slik vi er, forklarer han.

”Planken” ligger i enden av Dampskipskaien. Den fungerte som et rekkverk og hindret samtidig kjøretøy fra å trille på sjøen. En vanlig søndagstur da Klippenberg vokste opp, var å gå ut til planken, sette foten på denne og snu. Det ble kalt for ”å trø planken”. Planken ble på et tidspunkt fjernet, men kom opp igjen i 2012.

Historisk hjem
Egersund har Norges best bevarte trehusbebyggelse, og midt i denne har Klippenberg funnet sitt hjem. Et gult trehus fra 1847.

”Det er artig å tenke på at det stod en person her i stua mi og kjøpte frimerke for så lenge siden.”

– Dette var det tidligere postkontoret, og det har også vært apotek her. Jeg har prøvd å få tak i den figuren som prydet hushjørnet, men jeg har ikke lykkes med å finne den. Det hadde vært utrolig gøy å få den tilbake! Men jeg har kjøpt et frimerke som er stemplet her i 1887. Det er artig å tenke på at det stod en person her i stua mi og kjøpte frimerke for så lenge siden, humrer han.

Han forteller at det er et bevisst valg å bosette seg i et historisk hus i byen.

– Det gjenspeiler Egersund, og all den gamle historien som ligger i husene her, påpeker han.

En vandring gjennom byen
For det er mye historie i den gamle byen. Selv skulle Klippenberg gjerne tatt med seg alle innflyttere på en byvandring for å gi innblikk i hva Egersund er. Han gjør ofte slike byvandringsturer og har mye å formidle.

– Da starter jeg i kirka som er byens eldste bygning og et fantastisk bygg!
Og ikke minst er det en utrolig historie med Hedningeholmen og det mystiske rundt det. Så går jeg videre til Gruset. Folk blir utrolig fascinert når vi går langs strandkanten og ser gamle tallerkener som ligger der. Jeg pleier å si at her er det selvplukk, så det er bare å hente, ler han høyt.

Restene etter Egersund Fayancefabrik ligger godt synlig. Klippenberg forteller at da de i sin tid gravde opp ved Gruset, oppdaget de at alt under var steintøy.

– Jeg husker da jeg var barn, så hoppet vi over gjerdet rundt fabrikken og tok kalkformer som vi fant og brukte dem som kritt for å lage paradis.

”Love me tender”
Byvandringsruta går videre til det som nå er gågata i byen. Her finner han fram et gammelt bilde av gata.

– Jeg spør om de ser forskjell, og det gjør de. Gata var mye smalere før. Forskjellen kom etter verdensutstillingen i Oslo i 1914. Da oppdaget man at det var automobiler i Oslo, og de krevde mer plass. Gatene måtte bli bredere i Egersund! Så man heiste opp husene på den ene sida av gata og flyttet dem for å gi plass.

”Men hun fikk vite fra en slektning at den ligger her, og kommentaren var ”Oh, it´s marvellous!”.

Turen med Klippenberg går videre til Kirkegata og en stopp utenfor Iversenhuset. Her utvandret familien som bodde her i sin tid til USA. Barnebarnet giftet seg med Elvis Presley.

– Folk blir veldig begeistra over historien, og blir ekstra imponert når Kari (som bor i huset) åpner vinduet og spiller ”Love me tender”. Priscilla Presleys Plass ligger her, noe som opprinnelig var min idé. Hun ble invitert til å komme til åpningen, men kunne ikke. Men hun burde definitivt komme hit, sier han ettertenksom. – Men hun fikk vite fra en slektning at den ligger her, og kommentaren var ”Oh, it´s marvellous!”.

Tar vare på byen
Og kanskje spinner det en ny tanke i hodet på den virksomme Klippenberg. Men han er snart på sporet igjen og forteller at byvandringen avsluttes i Parken i Strandgaten hvor han forteller om bybrannen.

– Slik byen ser ut i dag er et resultat av brannen. Strandgaten var promenadegata før i tida. Det var den som knyttet byen til sjøen, og dermed var den viktigste gata i byen. Det var her butikkene var og hvor vi gikk da jeg var barn.
Veien til Parken går gjennom ytre bydel. Han forteller at han i løpet av de siste årene har sett mye forandring i bydelen.

– Byfornying er smittsomt. Det blir stadig finere å gå her, selv om det fortsatt er steder hvor jeg tenker at det ikke er så pent. Men vi er blitt veldig flinke til å pusse opp, og å ta vare på det gamle. Det er en stolthet i Egersund som gjør oss tro til det historiske, sier han.

Lysten er viktig
Arnt Olav Klippenberg´s livsfilosofi er at dersom man har lyst, kan man gjøre det meste.

– Jeg merker at dersom ting er gøy, så greier jeg for eksempel å skrive en bok om pølser. Derfor så sier jeg når jeg ser at folk strever med ting de ikke synes er gøy: ”Drit i det!”.

Han slår fast at det beste i verden for ham er å skrive.

– Når jeg setter meg ned foran Mac-en, så gleder jeg meg. Det har vært en drivkraft siden jeg var liten. Jeg husker da jeg var ung, så leide jeg en skrivemaskin for ti kroner i måneden for å skrive diktene mine, flirer han. Ideene til tekstene finner Klippenberg i nærområdet. Også pølseboka ble lokal, selv om den skulle være ei bok som skulle dekke hele Norge.

– Jeg fikk vel kanskje litt kritikk for det, innrømmer han. – En del av pølsene er fra slakter Grøsfjeld og Julebyen. Men den boka er et bevis for at man må gjøre noe som er gøy. Jeg fikk telefon fra forlaget med spørsmål om jeg ville skrive en bok om pølser. Jeg var ikke noe spesielt opptatt av pølser, men kikket på det. Og fant ut at historien til pølser, både lokalt og internasjonalt, var både fascinerende og interessant. Det ble veldig spennende!

Solur eller grav?
– Hvilket sted må man besøke når man er i Egersund?
– Stoplesteinane! Det er det mest fascinerende historiske stedet vi har.
Vi vet ikke hva det er – er det solur, en grav eller et sted folk hadde seg?
Det er sørgelig at kommunen ikke har greid å tilrettelegge området for turister. Man må vite hvor de ligger, men det er fullt mulig å finne fram.

Han forteller videre at de som bor på toppen av bakken rett ved steinene, er positive til at folk går over eiendommen deres.

– Jeg har ertet mannen i huset der litt. Jeg hadde nemlig med meg en professor opp en gang, og han mente at Skårabrekka er formet som et kvinnelig kjønnsorgan. Huseieren bor der sammen med kona, to døtre og ti høner, forteller han med en hjertelig latter.

Det lille ekstra
På godværsdager ser man ofte Arnt Olav Klippenberg på en sykkel i byen. Og ikke hvilken som helst sykkel. Det er en bysykkel som er importert fra Danmark.

– Den egner seg ikke for lengre turer. Det blir innenfor parkeringssonen, og er en veldig hyggelig ting å gjøre når været er godt, slår han fast.

Det er de små og nære tingene som Klippenberg setter pris på.

– Det er det lille ekstra alt handler om. Det å stå i kø lørdag morgen sammen med flere andre menn som skal hjem og lage frokost til kone og barn. Det gjør det til en fin morgen. Det er ikke sikkert at kjøttdeigen var bedre hos slakter Grøsfjeld enn andre steder, men det var hele pakken rundt det som gjorde at alt smakte bedre. Og det er det det handler om – det lille ekstra, nikker han bekreftende.